Siden vinteren heldigvis lar vente på seg, brukte vi helga til å trene spor. Det viste seg å være vanskelig vitringsforhold i dag, og merket at hundene jobbet godt med snuta ned i bakken. Det var tydelig frost i bakken

Kelzie ( 6mnd) var førstemann og like etter sporstart var det ferskspor av rådyr som hun måtte utrede. Etter  et avhopp(5m) og markering av sårleie, kommer det en løs hund i sporet. Kelzie var rolig og vi ventet til den forsvant før vi gikk videre. Hun krysset en sti, der det hadde gått mange folk med sine hunder. Jan Helge hjalp henne videre og hun jobbet veldig godt. Avhopp i vinkel( 5m) var ingen utfordring og hun gikk inn til sporslutt. MEN foten var borte. Hun markerte slutten men ville søke videre. Vi tok en spansk en, og lot henne finne slutten på Frankie sitt spor. Og stor var gleden over å finne hjortefoten.

Chico arbeidet godt i dag uten å bli forstyrret av fersksporene. Emma hadde en nølende start, men når hun kom inn i skogen ble vitringsforholdene bedre og hun gikk utrolig godt. Nanna er alltid så rolig å konsentert når hun søker, men mistet sporet midtveis. Tydelig ingen vitring og etter en stund med tapsarbeid fant hun tilbake til sporet og gikk til slutten. Frankie har fremdeles litt for stor fart, men vi jobber med saken. Han mistet også sporet etter ca 30 m. Samme underlag i sporet som der Nanna mistet sporet. Han utredet tapet og kom inn på sporet igjen... og  det gikk så det susa til sporslutt.

Det var tydelig populært med helt ferske hjortfota. Nå ligger de langflate og sover foran ovnen... tror de er rimelig fornøyd 💋

Jeg hadde to ferskssporprøver igjen som dommer aspirant, og disse fikk jeg heldigvis gå denne dagen. To springere skulle gå fersksporprøve for å bli ettersøkshunder. Dommer var Trond Haukebø fra Molde. Begge ekvipasjene gikk inn til 9 poeng og dermed godkjent. Trond godkjente mitt aspirant arbeide og jeg er nå ferdig med utdanningen som spordommer... Jippi :) Jeg har kjørt hele 200 mil for å gå som elev og aspirant siden juni. Og nå skal jeg ta passbilder, som skal sendes inn sammen med alle nødvendige papirer til NKK. Så da håper jeg bare godkjenningen blir i orden :)

Tusen takk til dommere og ekvipasjene som jeg har fått gått sammen med, det har vært en sann glede :) Tusen takk til Grete og Jon som har stilt opp med overnatting og ikke minst en deilig middag på Kinarestauranten etter at vi var ferdig på søndagen ❤

Lørdagen dro Emma, Frankie og jeg til Orkanger på utstilling. Dessverre var det bare 12 påmeldte springere pluss en valp. Men veldig trivelig å møte springergjengen igjen :)

Frankie var først ut i ringen og fikk Ck, men gikk ut da alle hannhundene skulle konkurere. Frankie er veldig hormonell for tiden, da Nanna nylig har hatt løpertid og Emma skal snart ha løpertid. Men fin kritikk fikk han :)

Emma var i toppslag slik hun bruker å være før løpertiden kommer. Hun beveget seg veldig bra og var en drøm å stille. Hun fikk Ck og av alle ting gikk hun hen og vant tispeklassen. Jeg trodde vel ikke at sjansen var der i og med to sterke championtisper var med. Emma's bestemor Liza( som er internasjonal champion) ble nr 2. Etterpå konkurerte hun mot beste hannhund, fine Felix. Han vant og Emma ble BIM( Best I Motsatt klasse) Så artig at min brunhodede Emmis vant og fikk sitt andre cert... så fornøyd!!!

En riktig trivelig treningshelg sammen med springergjengen :)

I dag dro vi på fjellet for å få å ta en siste farvel med Balder, samt å få oss en lengre tur i fine høstfarger. Været var overraskende bra, 13 grader og sol gjorde høstfargene spektakulære. Det var som å gå inn i et maleri :) Etter å ha gått på Sviskåra dro vi dit asken til Balder skulle legges ned. Balder elsket denne plassen men myr, berg med reinsmose, skog med viltlukt og vatn like ved. Her har vi vært så mange ganger de ti årene han levde. Han begynte alltid å pipe av glede når han skjønte vi skulle dit.

Etterpå da vi hadde kommet til bilen sto Nanna å så opp mot plassen vi hadde lagt asken. De andre hundene var kommet inn i bilen, men Nanna sto stiv å så lenge mot dette stedet. Hun reagerte ikke da jeg ropte på henne og jeg gikk bort til henne. Der ble vi stående en stund før vi dro hjem. Man kan undres over hva hundene egentlig tenker og evt. føler. Jeg har aldri opplevd Nanna slik, og for meg tok hun farvel med flokklederen sin sammen med meg.

Karin, Frankie og jeg dro til Oslo på 2 dagers utstilling. Lillesøsteren til Frankie, Toya samt Jorunn og Synne fra Skudeneshavn, lå på samme hotell som oss. Så kjekt å se de igjen og Toya var egentlig slik jeg forventet hun skulle være ;) Hennes gemytt var bare herlig!!! Fredagskvelden kom også storebror Oscar sammen med Camilla og Andreas. Frankie og Oscar var vel ikke akkurat bestevenner, når de måtte kjempe om å få Toya's oppmerksomhet, men de gikk da greit sammen. Hannhundene er jo litt bråkjekke i den alderen :) Det var så trivelig å møte de og få hilse på valpene til Nanna :) Takk til Karin for reisefølget :)

I dag er det akkurat en uke siden vi sendte Balder ut på de evige jaktmarker.

Siden september i fjor hadde Balder skrantet og hatt hudinfeksjoner. Han har siden den tid stått på penicillinkurer, med kun ukers mellomrom. Han ble undersøkt nøye, tatt sårprøver og hudprøver. I slutten av november kom resultatene på stoffskifteprøvene, og de var ingen god nyhet. Han ble satt på Levaxin 200mikrogram x 6 pr.dag, noe han fortsatte med inntil for tre uker siden. Kontrollprøver viste han måtte ha så høy dose. Lavt stoffskifte kan gi redusert immunforsvar og derfor ble de gjenntatte penicillinkurene gitt pga hudinfeksjonene. Han fikk også kronisk ørebetennelse med en ødelagt tromhinne. Dette gjorde han nesten helt døv, men plystring kunne han høre. De to siste ukene nektet han å ta medisinen sin, selv om jeg la tablettene inni store biter med blodpølse. Dette resulterte jo i enda mere utslett og kløe. Jeg hadde forberedt meg lenge på at jeg snart måtte ta bestemmelsen om å la han få slippe. Men så vond denne tiden har vært.. ... Men jeg har et ansvar som hundeeier og ikke minst forebygge at uheldige situasjoner skal skje. Mest redd var jeg for at han skulle feiltolke situasjoner og reagere negativt. Det har jeg vel aldri kunne tilgitt meg selv om så skulle ha skjedd.

Natt til tirsdag forrige uke lå han med egen dyne i min seng, glad og fornøyd var han. Men denne natten fikk jeg virkelig se og høre hvor mye han plagdes. Han var overlykkelig da han fikk være med meg på jobb neste morgen. Han fikk snuse seg gjennom hele bedriften slik han brukte. Senere dro vi på tur og han fikk mørbrad, pølser og kroneis. Vi tok farvel der inne i skogen og takket han for alle de fine opplevelsene vi hadde sammen, og jeg mener bestemt han viste hva som skulle skje. Det tomme blikket kommer jeg aldri til å glemme.  Når asken hans kommer, skal jeg og ungene samt hundene dra oppi Grødalen og ta et siste farvel sammen.

Det har vært en underlig tid denne uka som har gått. Nanna sørger og er ikke lik seg. HUn går inn i buret der Balder brukte å ligge og snuser og snuser. Selv om buret er rengjort, så sitter det nok lukt igjen. Hun er ofte i gangen å snuser på ytterklærne mine. På søndag var vi i Grødalen, og gikk samme ruta som jeg og Balder gikk forrige helg. Fra ellevill glede av å springe fritt, ble de plutselig rolige og snuste akkurat der Balder hadde gått. De skjønner nok mere enn det vi tror.

I ettertid er jeg lettet over at Balder har kommet til regnbuebroen, og at han ikke har smerter mere. Jeg vet han har hatt et godt liv, men så vondt å miste han.

I ferien har vi tilbrakt mange dager i Grødalen sammen med hundene, Karin, Jan Helge, Magne, Per og Pål.( Espen var ikke med) Vi har trent blodspor, svømming med apportering og ikke minst hatt turer hvor vi har sjekket myrene for multer. Pål hadde kjøpt seg en 5 år gammel Chesapeake ret, og etter å ha trent blodspor med Amy på Rena ønsket han å få litt veiledning av oss. Første sporet la vi sammen, med noen forstyrrelser i sporet som en hjorteskalle og lignende. Sporet gikk greit, og han fikk hjemmelekse om å roe tempo og at hunden ikke fikk gå så langt ut fra sporet. Samtidig å se på signalene hunden ga når hun var på sporet. Uka etter møtte vi en optimistisk kar som var ivrig på at jeg skulle legge sporet til dem. Noe jeg selvfølgelig gjorde…

Jeg la det jeg kaller ”djevelsporet”, sporet går i vanskelig terreng, med alle terrengskiftninger, forskjellig vitringsforhold og for å si det mildt så går sporet der… ingen kunne tru J

Pål og Amy brukte hele 55 minutter på sporet som var 820m langt. Hunden fikk etter hvert et roligere tempo og hun fant ut at her måtte hun konsentrere seg. Heldigvis hadde det gått hjort med kalv og krysset sporet, noe som gjorde det litt vanskeligere. Men da de kom til mål, var beskjeden klar… meld dere opp til ettersøksprøve. Noe han gjorde og de sto med glans.

Som takk for hjelpa ville Pål legge et spor som var gått ut fra en reell situasjon til en av hundene mine. Han fortalte hvordan ”djevelsporet” hadde jobba i hodet hans både dag og natt, og sa han lærte så mye av det. Artig J

Jeg fikk beskjed om at det var et krevende spor og at jeg kanskje burde ta Nanna i stedet for Balder. Balder synger på siste verset dessverre, men jeg tenkte at nå skal Pål få se hvordan en erfaren ettersøkshund jobber og ikke minst at Balder skulle få et siste søk.

Balder forsto med en gang han så geværet hva han skulle, og skiftet fort til jaktmodus. Vi fikk anvist hvor jegeren sto og hvor skadestedet var. Det tomme hylsteret lå så klart på bakken hvor jegeren skjøt. Elgkalven hadde krøket seg litt før den la på sprang innover skogen. Vi gikk ned til en myr hvor jeg koblet på sporselen og lina. Ga ”bli” kommando til Balder og gikk og sjekket skuddplassen. Der var det 4 merkbare klauvspor uten tegn til blod, så meg tilbake mot der jegeren hadde stått og så da at skuddet hadde gått gjennom en bjørk. Lengre bak så vi at kula hadde gått inn i lyngen. Ut fra forholdene kunne man tenke at skuddet satt lavt på elgkalven.

Balder ble satt på sporet, sjekket ut til venstre, så der kula hadde gått inn, før han la i vei i et behagelig tempo( fikk vite i ettertid at Pål hadde tråkket lenge rundt sporstart for å gjøre det ekstra vanskelig )

Jeg syntes Balder søkte litt høyt opp, snuste på dvergbjørka og søkte videre. Sjekket flere ganger med å dra i lina og han gikk på…å da er vi jo på sporJ

Vi kom til en bakke med mye grus, der vi så tydelig spora. Jeg trodde først at her var det et større dyr som hadde gått.. tenkte elgku, men det viste seg at denne elgkalven var noe ustødig og derfor ble spora større.  Så kom vi til en kanal mellom to vatn, Balder markerte hvor vi skulle over.. men gikk videre tre meter før han kom tilbake og la i vei over(Pål kunne fortelle han hadde sporslutt der Balder markerte, men at han gikk videre 3 m og gikk over steinene til andre sida..PYSE) Når Balder kom over markerte han hvor sporet gikk, så tverrsnudde han og gikk bort til steinene der Pål hadde passert og gikk tilbake til sporet. Vi gikk over myr og kom inn i skogen, der tok Balder seg en liten runde og utredet noe jeg ikke fant ut hva var (ca 10 m i radius) Kom tilbake og vi gikk oppover skogen, krysset bekker og ble plutselig obs på elgkalven som lå der(elgkalv= elgskinn) Jeg ga lina til Pål og han ga meg geværet. I og med dette rare dyret ikke hadde hodet, hadde Pål skjært av et stykke på ei bjørk som skulle liksom være nederste del av nakken. På ca 15m hold skjøt jeg dyret(Ja jeg traff også J) Balder ble så satt på sporet og han gjorde som han bruker… 5 m i fra dyret kryper han frem, sjekker at det ikke puster, så er et busting og glede. Han ble tydelig paff over at det bare var et elgskinn, (på et av bildene ser dere han ser etter hodet) men når Gilde middagspølse kom frem var gleden stor.

Pål var mektig imponert over Balder, for dette mente han var et vanskelig spor.

Hadde du spurt Balder så hadde han nok sagt… et av det letteste spora jeg har gått! Men gøy var det 🙂

Se bildene fra søket under